Fafos seminar om fagskolens rolle i fremtidens arbeidsliv Elena Rosnes

Det har lenge vært en vedtatt sannhet at Norge har et 'kompetansegap' som må tettes med mer utdanning. Etter forrige ukes Fafo-seminar er det imidlertid fristende å spørre om problemet egentlig er at vi mangler både kompetanse og systemer som faktisk tar den i bruk. Når helsefagarbeidere med fersk fagskoleutdanning returnerer til nøyaktig de samme oppgavene som før, er det ikke bare sløsing med menneskelige ressurser – det er en organisatorisk flaskehals som gjør at vi ikke henter ut gevinsten av en sektor i voldsom vekst. 

Kompetansegapet er kanskje ikke hovedproblemet

NIFUs rapport Kompetanseheving som tiltak og strategi, basert på NHOs kompetansebarometer, viser at 64 prosent av norske virksomheter etterspør fagskolekompetanse. Men Fafo-rapporten Videreutdanning uten gevinst? peker på at det største gapet ikke handler om mangel på utdanning, men om manglende gevinstrealisering.

Helsefagarbeidere som tar fagskoleutdanning, rapporterer økt faglig trygghet, større evne til å håndtere komplekse situasjoner og «rakere rygg», men sjelden får nye oppgaver, mer ansvar eller høyere lønn. Kompetansen tas rett og slett ikke i bruk. Kompetansegevinst oppstår først når helsefagarbeidere faktisk får nye funksjoner som avlaster andre yrkesgrupper.

Det er en organisatorisk flaskehals som gjør at vi ikke henter ut gevinsten av en sektor i voldsom vekst

Rapporten avdekker at vi i dag har et system der kompetanseheving blir et individuelt prosjekt for personlig vekst, snarere enn et organisatorisk verktøy for bedre tjenester.

Dette er også et tema Kompetanseforum Akershus har løftet fram – behovet for å hente ut gevinstene av både kompetansen vi allerede har, og teknologien vi allerede har investert i.

Vi har kompetansen – men sløser med den

Når kompetansen forblir ubenyttet, er det ikke arbeidstakerne som svikter. Det er systemet rundt dem. Fafo dokumenterer at mange ledere mangler kunnskap om hva utdanningen faktisk inneholder, hvilke rettigheter de ansatte har, og at støtten til utdanning ofte er uforutsigbar og personavhengig.

Med andre ord: fagskoleutdanning leverer – men organisasjonene gjør det ikke. I en gevinstlogikk betyr dette at tydelige karriere- og funksjonsstiger knyttet til fagskoleutdanning og mer forutsigbar tilrettelegging kan utløse store gevinster – uten å ansette flere. 

Om arbeidslivet ikke er rigget for å ta kompetansen i bruk, vil gevinsten fortsatt utebli.

Kvalitetsrammeverket må handle om mer enn nivåer

Diskusjonen om kvalitetsrammeverket for høyere yrkesfaglig utdanning kommer nå i en viktig fase. Rammeverket skal definere kvalitet, struktur og læringsutbyttebeskrivelsene for fremtidens fagskoleutdanninger.

Men én dimensjon bør ikke bli oversett: kvalitet handler ikke bare om utdanning – men om bruken av den. 

Norge velger nå en selvstendig yrkesvei helt til topps i utdanningssystemet i motsetning til Sverige og Danmark (Fafos rapport Høyere yrkesfaglig utdanning i vekst. En sammenligning av fagskolesektorene i Skandinavia). Men for at denne norske modellen skal lykkes, må vi unngå at den nye yrkesveien blir en blindvei der kandidatene ender opp med høyere utdanning, men uten reelle karriereveier i arbeidslivet.

Ifølge LOs rapport Hva forventes av høyere yrkesfaglig utdanning? er dagens rammeverk for akademisk orientert og har «blindsoner» når det gjelder yrkesfaglige kjerneelementer som ansvar, selvstendighet og ledelse. Hvis rammeverket ikke klarer å beskrive dette, vil arbeidsgivere fortsette å slite med å se hva de skal bruke en «yrkesmaster» til.

Fra gap til gevinst – et nødvendig skifte

I arbeidet med det nye kvalitetsrammeverket bør vi derfor rette blikket mot kompetansegevinst, ikke bare kompetansegap. Ambisjonen forplikter – vi kan ikke bygge en tydelig utdanningsvei som ender i en blindgate i arbeidslivet. Gevinstrealisering forutsetter en rød tråd, der hvert nivå gir en tydelig og gjenkjennbar merverdi for arbeidsgiverne.

Av Elena Rosnes, først publisert i Atinget.no